Svenn og Edith Randa intervjuet av Marit Wøhni
Aldri hatt tanker om at russerne er fiender
Ekteparet Svenn og Edith Randa er født og oppvokst i Pasvik, og i år er det 45 år siden de bosatte seg ved Ellentjernkrysset på Vaggetem. De har aldri tenkt at naboene på den andre siden av Pasvikelva er fiender, men de opplever grensa like stengt som før.
– Den eneste forskjellen er at i dag trenger vi ikke bæretillatelse på fotoapparat, forteller de.
Ekteparet fremholder at helt til fotoforbudet ble hevet på 90-tallet, måtte de som bodde langs grensa mot Russland innhente skriftlig tillatelse fra Grensekommisæren til å eie et fotoapparat. Den gangen kunne de ikke eie en linse som var større enn 200 millimeter.
Edith forteller at hun ble først klar over Pasvikelva og Russland på den andre siden da hun som åtte-åring begynte på internatskolen på Stand. Hele buss-turen fra barnsdomshjemmet på Vaggetem gikk jo langs Russland, noe hun aldri hadde tenkt på før.
– Men jeg har aldri trivdes i båt på Pasvikelva. Er alltid redd for å komme for nært grensa. Som barn likte jeg meg ikke når vi skulle ro til onkel sin gård Skogly, som den gang var tollstasjon. Enkelte plasser kom vi veldig nært grensa, forteller Edith.
Svenn, som vokste opp på Skogfoss, forteller at de bodde så nært grensa at de pleide å kaste stein over til Russland.
– Det var en stille plass, og det var sjeldent at vi så russere. Først da grensevakta ble bygget på slutten av 50-tallet at vi merket at vi bodde ved grensa, forteller Svenn. Han legger til at han har aldri hatt tanker om at russerne er fiender. Den eneste gangen han har opplevd noe negativt i forbindelse med russerne, var da det ble avfyrt varselskudd mot naboen, som var for nært grensa.
Svenn var i forsvaret i 1960-61, og var grensevakt på Korpfjellet og på Tangenfjellet øverst i Pasvik. Han forteller om en episode fra den gang:
– 17. mai 1960 ble vi tatt ut til å være paradevakt ved monumentet i bibliotekhagen. I sin tale på dagen kritiserte garnisjonssjef Hugo Munthe-Kaas nordmennene som jobbet med demningen i Boris Gleb og kalte dem landssvikere. Det var kun nordmenn som jobbet der. Etter talen dro vi på byen for å ta en øl, men kvelden ble helt annerledes enn vi hadde forestilt oss. Da vi kom tilbake til leiren med buss ble vi beordret opp på rommene for å pakke alt militært utstyr. Vi fikk beskjed om å bære det ut, men fikk ingen forklaring på hva som skulle skje. Troppsjefene fløy rundt omkring i leiren, og det var stor biltrafikk. Så ble vi kjørt ut i terrenget for å være i full beredskap i tilfelle russerne ble fornærmet etter talen til Munthe-Kaas. Vi var ute i 2- 3 dager, og flyttet leir flere ganger.
Svenn påpeker at da demningen på Hestefoss skulle bygges i perioden 1966-70 ble brakkebyen lagt på norsk side.
Svenn forteller at det var ikke lov til å ta kontakt med russiske soldater, kun et nikk var tillatt. Da to medsoldater på Tangenfjellet gikk patrulje langs grensa opp til Treriksrøysa, kastet den ene norske soldaten kaviar og ost over til de russiske soldatene som gikk patrulje på den andre siden. Den norske soldaten ble straks sendt tilbake til Høybuktmoen, og fikk ikke vende tilbake som grensevakt.
Etter fullført førstegangstjeneste begynte Svenn som brosler i tømmerskogen i Pasvik. Han var hjelpemann til hestekaren, som kjørte tømmeret ut fra skogen til velteplassene. Da han og Edith ble kjærester bestemte de seg for å bosette seg på Vaggetem.
– Vi måtte tidlig lære våre barn at de ikke skulle gå langt ut på isen på vinteren. En ting var strykene under isen, men det var jo også fare for at de kunne rote seg over på russisk side. Men vi skremte dem aldri med russerne. Det fiendebildet som forsvaret skapte kjente vi ikke igjen, vi som var fra dalen, forteller Svenn og Edith.
Svenn hadde kort vei ut til arbeidsplassen i skogen, og Edith drev butikk og kafe i bygda de årene hun ikke var husmor på heltid. De forteller om litt uro i forbindelse med grensa opp gjennom årene. I 1953 ble en russisk spion tatt inne på norsk jord, like ved Grensefoss. Det viste seg at han hadde en liste over flere nordmenn, deriblant en nabo.
– Jeg husker at vi syntes det var helt forferdelig. Denne episoden skapte litt uhygge, og vi følte oss ikke helt trygge, forteller Edith, som legger til at mange av innbyggerne i Pasvikdalen ble overvåket av politiet langt ut på 80-tallet.
– Men dette var ikke noe vi tenkte på til daglig, sier Edith.
I 1992 dro Edit og Svenn for første gang over grensa til Nikel.
– Etter det første besøket så jeg ting på en annen måte. I hele mitt liv har jeg sett lysene fra Nikel, men etter det besøket så jeg ikke bare lys, men også ansiktene på dem jeg hadde blitt kjent med i Nikel. Ivan og Olga, Ola og Kari – vi var jo like, forteller Edit Randa
